| |
Som ME syk og mamma til 2 har jeg også noen meninger om bussen på Sjøhagen og jeg er ikke nødvendigvis enig med de som til nå har uttalt seg i media. Som småbarnsforeldre føler jeg ofte at vi får litt skylapper og lever i vår egen verden der alt skal være tilrettelagt for barna og vi skaper oss en "bakkebygrenda" idyll som ikke finnes i virkeligheten.
Da vi kjøpte vår tomt i 2005 stod det i planene for Sjøhagen at det skulle gå buss her og dette var en av grunnene til at vi valgte nettopp Sjøhagen.
Jeg har blitt litt frustrert av innleggene som i det siste har versert i avisen og spesielt det om at de som pga sykdom trengte bussen kunne få TT kort av kommunen. Den som skrev dette kan umulig være bevegelseshemmet eller ha kjempet for å få hjelpemidler av kommunen/staten pga sykdom.
Med min diagnose ME (kronisk utmattelsessyndrom) er det veldig vanskelig å få TT kort. Mitt liv med ME utarter seg slik at jeg har perioder der jeg fungerer bra og kan kjøre bil, noen perioder er jeg så syk at jeg bare kan ligge skjermet fra alt og alle, andre perioder er jeg bedre og har kunnet bruke elektrisk rullestol. Til sist er det de periodene det er flest av der jeg er for dårlig til å kjøre bil, men jeg har kunnet kjøre buss fordi den stopper nesten helt ved huset mitt. Det å få kjenne på friheten uten å være avhengig av hverken assistenter eller å måtte be min mann om å kjøre meg hit og dit kan ingen forstå før de har vært i samme situasjon. Med ME handler det meste om energisparing og ofte planlegging til den minste detalj.
Hadde jeg måtte gå til en av endene på feltet for å ta buss hadde det vært umulig og dermed hadde jeg blitt "låst" inne i mitt eget hus.
En annen ting jeg ikke skjønner, er arrgumentene om at veien er en lekeplass. Slik jeg har forstått trafikkreglene, så er veien for bilister, fortau for gående (syklister så lenge de ikke er til hinder for gående) og sykkelstier for syklister. Ikke alle på Sjøhagen er enige i dette resonementet og det er flere ganger jeg har kjørt bil og nesten ikke kommet frem pga barn som plutselig dukker opp foran bilen med en sykkel eller akebrett . Da jeg var ung (og det er ikke lenge siden) hadde vi respekt for bilene, og lekte vi i gata, hoppet vi ut i grøftene når det kom bil slik at bilene slappe å stoppe helt opp. Jeg synes ikke denne respekten finnes på feltet vårt og når det i tillegg står foreldre i gata som ikke en gang løfter en finger for at barna skal flytte seg, så blir jeg litt provosert. Ofte ligger det også planker med spiker, lekebøtter, ramper og mye mer i veien, noe jeg mener overhodet ikke hører hjemme der. Man må få inn en kultur der man flytter lekene når man er ferdig - hvis disse da i det heletatt hører hjemme i veien?
Jeg mener vi på Sjøhagen er heldige da vi har sandvolleyballbane, 4 lekeplasser på feltet, stranda og skogen tilgjengelig for barna våre.
Til slutt vil jeg legge til at vi oftere ser biler som kjører over fartsgrensen enn bussen. Dermed burde vi kanskje heller kjempe for fartsdumper fremfor å fjerne bussen?
Rode Holst-Larsen
|
|
